LEV!

Reklamer

Den DU er

Man er jo den man er. Og god nok som man er. Er det riktig da? Jeg hører av og til folk si: «Jeg bare er sånn jeg!» Er det riktig holdning? Er ikke det litt defensivt? Sorry folkens, jeg er født slik jeg! Ikke noe å gjøre med det! Dere får ta meg som jeg er!

Jeg tror man kan utvikle seg og forandre seg akkurat slik man vil. Vi har nok alle våre begrensninger, men det er uansett ikke grunn til å lene seg tilbake i sofaen og legge hele skylden på mor, far og biologien. Jeg leste nettopp at man i dag vet at hjernen er mye mer plastisk enn før antatt! Det betyr at til og med tankebaner i hodet er det mulig å gjøre noe med! Vi har reaksjonsmåter som er styrt av signaler som går i rasende fart i nerver i hjernen vår, og til og med disse kan vi påvirke! Er ikke det sprøtt? Jeg synes det er fint jeg. Da kan man jo gjøre noe med utgangspunktet da. Selv om man har fått utdelt den kroppen og det hodet man har, så er det lov å utvikle seg om man vil. Og hvis man er fornøyd så skal man være det.

Man må spille med de kortene man har fått utdelt. Man må sammenligne seg med seg selv, og ikke alltid alle andre. Mange kommer ofte utrolig dårlig ut av det når man bare sammenligner seg med alle andre (jeg har i alle fall FÅ venninner som er mer fornøyd med seg selv, enn venninnene sine)… Du er den du er, og du må selv velge hvordan du vil endre eller utvikle deg selv. Hvis DU vil.

Mandag!

God morgen! Det er mandag. Det betyr en ny dag og en ny uke. Det betyr at man kan starte på nytt. Man kan prøve igjen. Man kan gjøre en innsats! Mandager kan være overveldende for da tenker man på ALT man skal få gjort den uken! HJELPE MEG! Ofte kan det da være fint å ta mandag for å være mandag, ta dag for dag. Det er vel ikke nødvendig å ta alt kavet for hele uken på skuldrene allerede før man har spist frokost mandag morgen? TA EN DAG AV GANGEN, OG EN OPPGAVE AV GANGEN. Det man ikke rekker kan man vel ta neste uke? Eller uken etter der?

HA EN FIN MANDAG!

Bekymring

Hvis man tenker bekymringsfulle tanker. Hvis man lager katastrofer i hodet og tenker at de kommer til å skje. Hvis man oppriktig mener at dette bør vi bekymre oss for, fordi det kan komme til å skje!

Tror man ikke litt godt om seg selv da? Er du synsk kanskje?

Skal man bekymre seg litt ekstra slik at fallhøyden ikke blir så stor, i tillfelle liksom? Ellers skal man leve livet sitt så bra som det går an, med så store fallhøyde som mulig så lenge det går?